helganapp

Julen hittil, kort referert av en oppr�mt Lillian

28.des.2009 kl.16:59 i Blogg
Ingen kommentarer

Klokken 16:43 p� julaften kom julestemninga og julefreden sigende over Lillian. Med to julekledde unger, en med 40 i feber og den andre i "Hitler-mood", f�lte jeg formelig lykken bare falt innover meg. Ingenting kan m�le seg med et vakkert pyntet juletre og lyden av to kranglende jentunger i bakgrunnen. Men kvelden ble vellykket etter noe illeluktende lutefisk og 679 pakker p� jentene. 3 timer etter at ungene er i seng, er jeg ferdig med � rydde gavepapir, gaveb�nd, teip som er klistret p� tvbenk, vegger, gulv og skap, emballasjerester, festetr�der og plastikkdingser. Siger sammen p� sofaen, og puster lettet ut over at jeg overlevde nok en julaften, og titter skeptisk rundt meg for � fors�ke � finne det ryddige huset som sto her for noen timer siden. Legger meg sammen med kj�resten, og tenker at lykken p� julaften er � endelig f� sove.
God jul til deg selv Lillian.

F�ler egenetlig at alle juledagene siger sammen i en eneste stor dag, eller, jeg er faktisk ikke i stand til � huske hvilken dag vi har. Alt jeg fokuserer p� er 1.dan, 2. dan, 3 dan, osv osv. Hvorvidt det er mandag eller fredag det har jeg ingen aning om.

I g�r var det 3. juledag, og fant ut etter iherdig kalender-kikking at den falt p� en s�ndag i �r. For d�ren var �rets julefest "borti husa", men den sedvanlige gleden og oppr�mtheten over � skulle ut p� fylla ble frav�rende. Lillian skulle for f�rste gang i sitt liv v�re vakt p� fest, 3.dagsfest. S�nn ca 10 minutter f�r f�rste busslast med festglade mennesker ramlet inn d�rene, ble det br�tt bestemt at det skulle v�re garderobe med vakter og betaling. Loddb�ker og plakater ble fikset fort som fy, og et lite system i lappe og jakkeordning ble gjennomg�tt av meg og min kj�re, som fikk den store �ren av � st� i garderoben. Gikk helt finfint, helt til vi sm�tt panisk begynte � fatte at det var flere som aktet � betale 20 kroner for � henge fra seg jakken, enn vi trodde. Etter 150 jakker, 75 vesker, ca 30 lipgloss og 58 mascaraetui var loddblokk p� 100 lapper oppbrukt, og loddbok nr 2 ble tatt i bruk. Kj�resten opprettet seg sitt eget system etter at det f�rste systemet allerede var fullt, og jeg opprettet mitt eget system. Man trenger vel kanskje ikke forklare s� veldig, f�r man skj�nner at det ble litt rot, men alt i alt gikk det veldig fint, og jakkene fikk sine rettmessige eiere etter festens slutt uten noen veldig store problemer.
Tingen med � st� i garderoben, er at man blir mer og mer overbevist om at man skal stige p� vannvogna, og man l�rer at truse under tynnlongsen alltid er et must.

Twilight og annen film og s�nt.

16.nov.2009 kl.12:06 i Blogg
Ingen kommentarer

Satte meg ned foran tv'n i g�rkveld, med kj�resten, brore og mammaen min for � kope � se denne Twilightfilmen alle skryter s� f�lt av. Jeg kunne raskt konstantere at Bella er pen, og vampyrduden jeg ikke husker navnet p� i forbifarten var kjekk. Og vi har lagt til grunne basisen for en ten�ringsl��vfilm. Jeg klarte � se filmen, og gjespet bare 1 gang.
Helt grei sen s�ndagsunderholdning. P� en m�te. Kj�rlighet og alt det der.

Det var ikke slik da jeg m�tte kj�resten min. Han er ikke vampyr, og han ville ikke engang drikke blodet mitt. Ikke m�tte han l�pe unna pga begj�r og blodt�rst! Bilder av Anders med hoggtenner, stort h�r�og r�de lepper blafret et kort sekund gjennom hjernen min, og jeg�m�tte fnise for meg selv i sofaen. Ikke har han klatret i tr�rne med meg p� ryggen heller. Nuvel, det har vel sine naturlige �rsaker..�
Hovedpoenget�i filmen er vel mer eller mindre forbudt kj�rlighet. S�nn klisjegreier, mellom to som egentlig ikke kan ha eller skal ha hverandre. Ogs� dette av naturlige �rsaker, han er en menneskespisende gnafse, og hun er nistepakka.
Kan forst� dilemmaet hans�i en veldig stor grad, jeg hadde heller ikke klart � bare kysse en Big Mac, jeg m�tte ha spist den. Kort og greit s� har vampyrer mer viljestyrke enn meg. Vampyr med viljestyrke, det hadde jeg skulle v�rt. Kanskje hadde jeg klart � la v�re � spise meg til d�de.

F�r elsket jeg � dr�mme meg bort i romantiske smaskefilmer.�Men synes ikke det er like stas lengre. Jeg er 24 �r, separert alenemamma med ny kj�reste. Jeg begynner � forst� at livet er ikke slik som p� film, og vil aldri bli det. Eller, f�rste gang jeg sussa Anders f�ltes alt litt film, men det var inni meg. Kyss er ikke som p� film, sex er ikke som p� film, kj�rlighet og tilh�righet er ikke�i n�rheten. Kanskje det er f�lelsen av at de p� film alltid har det s� fantastisk, som gj�r at jeg blir provosert av � se? At livet er umulig � filmatisere?�

Jeg har like stor glede av � kn�vle meg inntil kj�re p� sene kvelder eller tidlige morgener � se eldgamle westernfilmer fra tidlig steinalder, krigsfilmer fra �rhundreskiftet og gamle lastebilfilmer i fleng. Jeg har p� 7 mnd sett mer lastebilfilm og krigsfilm, enn jeg har gjort p� 24 �r. Han milj�skader meg. Kanskje jeg liker det s� godt, rett og slett fordi krig p� film er mer ovebevisende enn kj�rlighet p� film? Og lastebilfilmer gj�r at jeg slipper � irritere meg over liv i rosa bobleplast?

Jeg vet hva kj�rlighet er. Det er Anders, og sist jeg sjekket var ikke han en vampyr.

Umulighet

19.okt.2009 kl.22:57 i Blogg
Ingen kommentarer

Jeg tror det p� ingen m�te er meningen at mannfolk skal forst� kvinnfolk.
Jeg fant meg et eksemplar av typen mann, som jeg har kjent hele livet. Tenkte i mitt stille sinn at vi kanskje kunne slippe unna konfliktene som de fleste parforhold opplever, siden vi kjente hverandre fra f�r. De ordene m�tte jeg ete i meg. Ganskje kjapt.

Han irriterer meg sjelden. Veldig sjelden. Det er som oftest jeg som irriterer ham. "Herregud, slutt � vreng kl�rne." eller "Hvor vanskelig kan det v�re � sl� av stekeplata?", og egentlig har jeg aldri noen gode svar til ham. � vrenge kl�rne har jeg alltid gjort, og det har aldri plaget meg noe s�rlig. Jeg innser jo det at den med stekeplata er verre. � brenne ned k�ken er vel ikke noe �nskesituasjon. Ellers liker jeg � se p� meg selv som ganske f�yelig. Jeg gj�r det meste, med et smil. Ormungesmil.� :]

Det plager meg ikke at han glemmer � legge ned doringen, det plager meg ikke at han promper p� l�ret mitt, eller snakker om pistoler i s�vne. Selv om det siste burde skremme meg litt. Vi krangler aldri om sm�ting. Det er jeg glad for.

Men det plager meg at han vet at det er noe n�r jeg svarer "Ingenting." Det plager meg at han ikke vet hva det er, n�r han vet det er noe.
Noen ganger er jeg redd jeg forventer for mye av ham. Etter krangler, gr�t og sinne f�ler jeg meg som oftest som en heks. Jeg kunne lett ridd av sted p� kosteskaftet mitt.

Jeg innser at jeg kan gr�te, banne, sukke, bite tommelnegler � si "ingenting" s� mye jeg vil. Det nytter ikke. Han forst�r ikke hva som feiler meg, uten at jeg forteller det. Og slik er alle mannfolk. Det er ikke mitt eksemplar som er umulig. Jeg tror det er jeg som er umulig. Eller bare deprimert. Jeg vet ikke helt.

Skal han forst� meg, s� m� jeg gj�re meg forst�tt. Selv om det er slitsomt.

Gips og bitterhet

13.okt.2009 kl.16:00 i Blogg
Ingen kommentarer

Jeg sitter her med r�yken pent plantet mellom pekefinger og langefinger. Jeg tenker at 6 uker m� g� fort. Jeg mener, jeg har jo sittet med gipsen i minst 4 uker allerede. Finner frem kalenderen, og innser at jeg har v�rt gipset p� venstreleggen i 8 dager. 8 dager! Umulig. Jeg regner p� fingrene mens tungespissen febrilsk klasker meg p� overleppa, og sjekker kalenderen en gang til mens jeg lar sannheten sige over meg, som en h�stm�rk depresjon. Jeg f�ler nesten for � gr�te en enorm t�re.

Jeg heter Lillian, og har den egenskapen at jeg kan v�re lat som bare pokker. Veldig ofte. Veldig lat. Men n�r legen formaner meg med sin egentlig ganske sexy pekefinger, at jeg skal sitte stille med foten i hjerteh�yde kjenner jeg stresset baner seg ut i hver eneste pore i kroppen. Jeg er mer rastl�s enn en sau p� crack og kunne gitt venstrebeinet for � f� st�vsuge uten � bli gjennomsvett. For let's face it, � st�vsuge p� ett bein, med en krykke er jevngodt med en heftig trenings�kt. Jeg kunne tenkt meg � f� brette kl�r uten � sitte som en invalid, eller � f� legge kl�rne i skapet til ungene selv. Jeg setter enorm pris p� at kj�reste legger p� plass kl�rne for meg, men v�r s� snill � tegn meg et kart neste gang. Eller kanskje jeg skulle tegne ham et kart.

Det hadde v�rt fint � kunne sette seg p� dass uten � dumpe ned som en hvalross, eller reise seg fra sk�la uten n�ye beregninger med avstand mellom bein og dassen. Det hadde v�rt usedvanlig fint � kunne g� med s�pla selv, i stedet for � slenge den p� trappa slik at den helvetes katta f�r tak i posen og river det utover. Jeg kunne drept den pusen, med krykka mi. Jeg har krykker.

Selv om natten m� jeg ligge med beinet h�yt. P� en pute. Jeg og kj�re krangler�i utgangspunktet nok om dyne, og at jeg er forelsket i en dynetyv er et bittert faktum. Er ikke sjelden jeg v�kner i sene nattetimer og forbanner mine iskalde. hjelpel�se t�r, titter bort p� den snorkende mannspersonen ved siden av meg, som har fotbukt. Venstrebeinet er blitt fryst ut av det gode selskap. S� n�r jeg dumper beinet�ned av puta og kravler de kalde t�rne bort til min kj�res ganske varme legg, hviner han som et kvinnfolk og ruller vekk fra meg raskere enn man rekker � si: "Kald!" Bitterheten og sinnet har gjort meg ubevisst til en dynetyv, s� n�r han v�kner tidlig morgen med iskald r�v og manglende fotbukt humrer jeg ondskapsfult for meg selv, snur meg p� siden og snorker videre.

Jeg vurderer sterkt � begynne � sove med kl�r. Det � hoppe p� krykker i minimalt med kl�r forbi speilet i gangen er d�rlig for det fysiske selvbildet. Kan trygt si at jeg starter morgenen med den beste slankemedisinen.

6 uker g�r fort. Jeg har bare 5 igjen.

Det � knekke et bein. Med stil.

07.okt.2009 kl.11:35 i Blogg
Ingen kommentarer

Jeg satt her i g�r, og fors�kte � komme p� noe � blogge om. Men fant fort ut at jeg hadde total skrivesperre. Jeg var helt blank, og i mitt indre sinn ford�mte jeg hverdagen min, at ting aldri skjer.
Helt til i g�rkveld, ganske n�yaktig kl 18:30. La oss starte med starten. Eheh.

V�knet like f�r halv 6 av min kj�res vekkerklokke. Han reiser seg rimelig naken, og jeg tenker "nam nam, dette blir en fin dag." Lukker �ynene og snorker antakelig veldig h�yt til klokken 8. Da st�r jeg opp, vekker barn, setter p� barne-tv, dusjer, spiser frokost, sm�rer matpakker, pakker sekker og flakser av sted til barnehagen. Leverer barna, og trimmer hjem. I g�r var dagen da jeg skulle begynne et nytt liv igjen. Trene mer, og spise riktig. Og nynner blidt for meg selv p� vandringen hjem, jeg synes det er usedvanlig godt � g� tur, og bestemmer meg for � gj�re det hver eneste morgen barna skal i barnehagen. Starting now!

S� hjem � gj�re husarbeid. Hauger av husarbeid. Masse husarbeid. Og jeg gj�r alt. Burde vel egentlig tatt hintet da, at noe var galt, siden jeg knerta en haug av husarbeid. Burde forst�tt at noe kom til � hende.

Lager middag til min kj�re, min moder, min broder og mine to barn. Koser oss litt f�r vi m� ut � kj�re rundball til mine uteg�ende s�yer. Kj�re og barn kj�rer traktor, mens jeg og mine bein vralter oss opp bakken. Haiker med traktoren den siste biten. S�yene blir glade, jeg er glad og vandrer med freidig mot ned igjen. Nynner for meg selv mens jeg �pner grinda for traktoren, ser den forsvinne, lukker grinda, snur og g�r snarveien ned.

Synger h�yt p� b� b� lille lam for meg selv, ironisk vel og merke. G�r taktfast nedover, og n�rmer meg siste biten av bakken,�i det den h�yre foten glir p� glatt gress. Og tanken som g�r igjennom hodet mitt i det jeg befinner meg i lufta uten noen bein plantet p� bakken er: "Helvete, jeg som tok p� meg ren joggebukse i morgest. N� blir den skitten." Sangen forstummer i et halvkvalt gisp, og jeg lander med et brak, med venstrebeinet under rompa. Jeg h�rer knekket, og ser bokstavlig talt stjerner. Og m�rke. Mest m�rke. Jeg kommer til meg selv, og begynner � gr�te som en baby. � le. � gr�te. � le. � gr�te. Sl�r med ene h�nden p� venstreleggen, hardt. Mest en handling�i �rska, for � ta vekk smerten like ovenfor ankelen. Kj�re kommer opp i g�rden med traktor, parkerer, slipper ut unger. Jeg rensker strupen og roper med min mest rolige stemme: "Kj�-h�-h�rree. Jeg trenger hjelp. Og n� blir det tur p� legevakta p� deg." Han kommer l�pende, og vil p� d�d � liv ha meg opp p� beina. Noe jeg for alt i verden ikke vil. Men han stakkars, f�r dradd meg ned siste bakken. Brukte sikkert 30 minutter p� max 50 meter. Med mange pauser hvor en gr�tende Lillian p� d�d og liv ville sitte. Kj�re ble etterhvert s�nn passe streng i m�let, og noen flere sittepauser, det ble det kke noe av! S� det s�. Tema d�dt. Ferdig diskutert!

Jeg var ganske overbevist om at jeg bare hadde forstuet foten kraftig, og at knekket kom av et strekk eller noe der inne. Kj�re p� sin side, ble overbevist om at foten var brekt da han skulle ta av meg sokken. Klikk-klakk! sa det, da beina bevega p� seg. "Greit. Det der gj�r itj e."
P�f�lgende tur p� akutten, b�ying, vridning, r�ntgen�og lagt p� is.�Legen som kommer inn,�ser iallefall�s�nn�passe sympatisk ut. Trivelig�mann, men jeg f�ler at jeg blir litt skeptisk da han fjerner isen, og�klemmer p� foten min og kommer med p�f�lgende kommentar: "Veldig opphovnet. Og du er veldig, veldig kald!!" Og jeg bare ser p� kj�re som slet for � holde�latteren inne. Det g�r etterhvert opp for legen ogs�, at �rsaken til mitt kalde bein, kan ha v�rt isposen.
Jeg gipses og sendes ut med pinex forte og�resept p� smertestillende stikkpiller. "Stikkpiller?!" sier jeg. Og kj�re svarer: "Ja, jeg kan sette en jeg."� Jeg gir ham styggblikket, og tenker i mitt stille sinn at man k�dder ikke med et kvinnfolk p� krykker.

F�r beskjed om � komme inn igjen om 10 dager for ny r�ntgen og ny gips. Jippi tenkte jeg.�Og det er et faktum at livet mitt suger brutalt.

Konklusjonen m� bli, at jeg aldri skal tenke at det skjer for lite. Jeg skal aldri ergre meg over at jeg har for lite happenings � blogge om. Aldri!

Rart

17.jun.2009 kl.11:11 i Blogg
Ingen kommentarer

Det er rart hvordan dager med barnefri kan hjelpe meg til � finne meg selv, koble av. Bare v�re Lillian og kj�reste!

N�r jeg ser bort p� han som sover i sofaen, sl�r det meg gang p� gang at han ikke aner halvparten av hva han g�r til. Hva han fikk da han valgte meg. Jeg er definerbar som hormonbombe av de sjeldne, mamma til to og en sauebonde som alltid strever med � fors�ke � virke lite stresset.

Det er rolige dager vi har, s�nne som akkurat denne dagen som gj�r at ting f�les s� riktig. Eller n�r jeg kravler inntil ham p� sene kvelder, eller tidlige morgener. N�r jeg kan h�re ham puste, uten at han vet hva jeg lytter til, eller n�r han sp�r hva jeg tenker p�, og jeg svarer ingenting. N�r jeg ser p� ham uten at han merker det, og tenker at den mannen er min. Bare min. Og gleden over at jeg kan dele alt og ingenting med en som har kjent meg hele livet, som kjenner meg ut og inn. Og det eneste jeg f�ler jeg trenger � skjule til tider er kroppen min. Jeg tror at f�lelsen av�� f�le seg hel, ikke er noe alle kan glede seg over. Og det er f�rst n� jeg har oppfattet hvor viktig det er � f�le seg hel. Og endelig har jeg funnet han som gj�r meg hel, akkurat n�.

Det � savne n�r han ikke er rundt meg, det � tenke p� ham n�r han er rundt meg og n�r han ikke er det.
Det�� kunne glede seg over � savne noen.
Han er s� fin, kj�resten min. Finere enn jeg trodde.

Forskrudd

14.mai.2009 kl.19:15 i Blogg
�n kommentar

S� har man pr�vd det, � forelske seg i helt feil person, men samtidig s� riktig person.
Jeg f�ler at jeg sitter her med et tonn innesluttede f�lelser, som jeg ikke kan slippe ut fordi jeg da blir sett p� som en egotrip av de sjeldne.
Det har i grunn g�tt over tid, men samtidig kjempefort. Jeg tror kanskje at noe har demret der inne over lengre tid, og n�r tiden var n�rmest riktig, s� bare BLAH, falt alt ut.

Ikke la de knekke deg, sier Ingeborg. Men jeg merker alt n� at de gj�r det. Noe s� ettertrykkelig.
Det f�rste beviset var vel at jeg ikke en gang greide � spise opp en kebabtallerken, det har aldri skjedd f�r. B�de jeg, Ingeborg, Eli og Eli Anne ble rimelig redde akkurat der og da. Jeg ble reddest! Jeg spiser alltid mest, det kan man lett se p� kroppsfasongen min.

Jeg har gjort mye dritt i livet mitt, jeg som de absolutt aller fleste. Men mitt �nske er at feilene jeg har gjort ikke blir brukt mot meg n�r det kommer til et tidspunkt da de absolutt kan bli brukt mot meg. Det gj�r vondt det.

Jeg tror ikke jeg er noe verre person enn andre, og jeg tror slettes ikke jeg er noe bedre enn noen andre. Eller, jeg vet at jeg ikke er noe bedre. Men noen fine egenskaper finner man faktisk med min personlighet ogs�.

Jeg er i en tid av livet mitt hvor jeg p� den ene siden har det finere enn p� lenge, den andre siden har det verre en noen gang. De fine f�lelsene blir dytta bort, og de vonde f�lelsene tar all plass. Jeg hater det noe s� innst inni r�vva!

Enkelte ganger f�ler jeg at alt jeg tar i, blir forvandlet til et sant helvete og at jeg st�r i midten for � skape splid p� to kanter. Og alt det er min feil. Det er en sykt �deleggende tanke, og en vond tanke.

N�r det kommer til f�lelser tar jeg aldri lett p� ting. Jeg kan ta lett p� ting i starten, men s� pleier det som oftest � forvandle seg til noe som jeg ikke greier � ta lett p�, og innvendig bare blir jeg en svart, knuskt�rr vattball som ikke greier � gr�te selv om jeg trenger det innstendig. En ganske sv�r vattball, om jeg s� skal f� si det selv. Eller flere sm� lodotter, mer som hodeputa mi. Jeg er glad i hodeputa mi, og st�tter den i denne dissende tid. B�de den og jeg har f�tt mer psykisk juling enn p� lenge.

Jeg kunne inderlig �nske at jeg var i stand til � styre f�lelsene mine, med en liten rosa knapp. Eller sort knapp. Rosa knapp for � sl� av de fine f�lelsene, den sorte for � stenge av de vonde. Jeg trenger ikke noe stort panel. Bare to enkle knapper. Klikk! Klikk! Enkelte ganger skulle jeg trykke p� begge knappene,�� g� i koma

Jeg vil ikke at folk skal d�mme meg uten at de har blitt kjent med meg. Da kan man d�mme s� mye man vil.
Ikke d�m meg ut fra en uke i syden hvor alt var et helvete mest pga meg, eller overk�te sms'er i fylla. Jeg er ikke den personen som jeg har fremstilt meg som. Slettes ikke.
Min st�rste feil er � fremstille meg som en helt annen person, med en helt annen forskrudd personlighet.
Egentlig er jeg ikke forskrudd. Egentlig er jeg bare Lillian. Som oftest glad og forn�yd, og egentlig ganske snill av meg.
Min nest st�rste feil er � tvile p� meg selv som person.

Takk Anders, Ingeborg, Eli Anne, Eli, Reidun, Linn, Lasse, Eli Karin og Tone, for at dere holdt ut med meg til jeg fremstilte meg riktig. Takk for at dere sparker meg i r�va n�r jeg er er helt skrudd.
Takk Bente for at du alltid var der for meg uansett. For all latter og alle manglende kilo. For all st�tte!
Takk Even fordi du tar deg av Bente n�r jeg i en periode av livet mitt ikke kan det.
Takk Lise for tonnevis med latter og takk Tina for at du deler dine meninger og skjebne med meg i vonde stunder.
Dere betyr utrolig mye for meg, og jeg sier unnskyld for alt vondt og dumt jeg gj�r.
Jeg setter mye mer pris p� dere enn jeg viser.

Jeg er glad i deg Gunnar. <3

14.mai.2009 kl.19:15 i Blogg
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Emigrerte brystvorter og �pen filial

28.apr.2009 kl.17:01 i Blogg
Ingen kommentarer

Det er kvelder hvor jeg trener magemusklene mye mer enn jeg trener noen av de andre musklene. Og de kveldene er jeg som oftest sammen med Ingeborg. Eller Eli. Eller Eli Anne. Eller Reidun.�Eller Eli Karin. Eller Bente og Even. Eller Anders. �Eller Lasse og Linn. Eller Tone. Eller bare alle sammen samlet. For en orgasmisk f�lelse, p� flere m�ter.

Jeg og Ingeborg er harde p� trimmen, de kveldene vi skikkelig f�r �nden over oss. Ingeborg er nok mye flinkere enn meg, creds til deg.
Samtaletemaet p� trimturene v�re er vekt, mat, sex, problemer med underlivet, hemorider eller svette. Og vi blir aldri leie av � snakke om det. Det faktum at noen kan h�re oss, n�r vi plaprer i vei h�ylytt sl�r oss aldri.

Inntil en kveld for ei ukes tid siden.

Vi peser oss opp bakkene, hengende som slips bak to hunder som med hele kroppen viser at de synes vi g�r sakte. Sammenligningen kan vel passe bra med snegler. Overvektige snegler i b�nd bak overenergiske hunder.
Samtaletemaet dreide seg om v�rt syke syn p� kroppsidealet. Hvorfor vil ikke menn ha oss? Hvilken rett har vi til � tro om oss selv, at mannfolk ikke vil ha oss? Under samtalen tar vi noen velplasserte formuleringer p� r� bergens-dialekt og ler hysterisk av oss selv. Temaet endrer seg til underlivsproblemer igjen.

Vi skuer toppen og den ber�mte brua der oppe, og bare legger i vei med tanken p� den herlige r�yken jeg snart skal f� tenne. Er jo nesten 20 minutter siden siste r�yk.

Oppe, og f�r plassert med famlende hender r�yken i kjeften og fyrt p�. G�r helt greit � g� nedover bakke � r�yke, uten at jeg formelig kjenner smaken av lunger i kjeften.

Den r� bergens-dialekta v�r tar seg opp, og sjekketriksene bare kommer, og vi undres nok en gang p� hvorfor vi ikke drar mannfolk som jernet. Jeg mener; hvem faen kan motst� Ingeborgs: "Vil du penetrrrrerra meg vaginalt?" Og den ble gjentatt noen ganger for � si det s�nn. La meg gjengi siste del av samtalen:

"Vil du penetrrrrerra meg vaginalt?"
"Hahaha"
"For�� si det son, om det e n�inn som e ut no, eill d�kk har vindua opp s� � det �pent tilbud her. �PEN FILIAL!"
"Hahahaha"

Og dit kom vi med latteren, til den br�tt stilnet i m�rket.�
10 meter foran oss i m�rket kunne vi ane siluetten av to mannfolk. Og det var stille i skauen denne kvelden.
Jeg sverger p� mine forh�pentligvis snart tynne og spisse kn�r; ALDRI har jeg g�tt s� fort. Jeg kunne sl�tt norgesmesteren i kappgang, og Goram var overlykkelig for at turen endelig fikk litt fart. Snudde meg og oppdaget at Ingeborg hadde kappganga totalt i motsatt retning. Hun hadde snudd p� flisa, helt klar for � snu � g� samme veien tilbake. Etterhvert s� hun fordelen med � rase nedover i stedet for oppover bakkene.
Sammen gikk vi, og vi gikk fort ned til veien. Tenne r�yk og studere hverandres brennende r�de kinn.
Det var fysisk vondt � skjemmes slik.
Ikke nok med at vi p� v�r r�e bergensdialekt ville bli penetrert vaginalt, men Ingeborg hadde �pen filial.

Vi fikk summa oss litt, og det kom etterhvert t�rt fra Ingeborg:
"�ss � tebake p� null."
"H�?"
"Nei, faktisk � �ss langt ned p� minussia"
"H�?"
"Du vet deinnj samtalen om k�ffer mannfolk itj vil ha oss."

Vi burde innse etterhvert, at vi er ikke noe mannfolkmagnet.

�

F�rste skitur, kjeks, r�yk og fall

02.apr.2009 kl.01:21 i Blogg
6 kommentarer

S� har jeg gjort unna �rets f�rste skitur. Ingeborg har tatt sin f�r, s� jeg var ganske ensom om � �ve opp igjen forlengst glemte balansekunster p� et par ski som ikke engang var mine. Eller �rets f�rste skitur, det er vel heller den f�rste skituren�p� tre �r.

Egentlig s� kjente jeg det allerede i beina f�r jeg hadde f�tt p� skiene. Allerede f�r jeg hadde g�tt�2 meter begynte jeg � klage over bakglatte ski, rett f�r brua over Resa hadde jeg s� vondt i beina at jeg hadde gledelig amputert og tatt i mot et par proteser.
Ved bomkassen f�r Skugglia var det som � stirre d�den i hvit�yet, og ved Felgreppet var jeg overbevist om at jeg kom til�� d�. Men vi passerte Hulderbu, svartbekken og alt med glans.

Like f�r vi hadde Grythaugen i synsfeltet fikk vi �rets f�rste fall av Ingeborg. Et ski der, en stav der.
Kom oss til Grythaugen, Ingeborg fikk fyrt opp og inntaket av nikotin var et faktum. Samt en pakke gjendekjeks med sjokolade. Det er 50 kcal i EN kjeks. Tipper de kaloriene vi forbrente p� vei opp, kom p� igjen der, for � si det s�nn.

Etter s�nn ca 40 r�yk og en pakke kjeks sto Svartbekken for tur.

For � si det s�nn, s� tok jeg igjen Ingeborg sitt fall med glans nedover. Ingeborg tok igjen sitt hun ogs�. Var to ganske daffe skig�ere som omsider n�dde Svartbekken, etter noe man skulle tro var en evighetsmarsj, men som egentlig bare tok oss ca 10 minutter.

Fyre opp, r�yke 40 til og litt mer gjende. Gjende var ikke s� godt lengre.

Turen ned til parkeringa gikk overraskende bra. B�de Ingeborg og jeg har inn�vd stil fra barne�r. B�y knea! Ut med rompa! Ingeborg er mer dreven p� den enn jeg er, her g�r det mer p� rake, spettstive bein. Ikke for det, begge stilene fikk oss vel opp til bilen. S�, inn i bilen, ta en r�yk.
Beklager Egil Jerpstad, om vi virka litt tilbakest�ende. Vi er ikke det alts�, lover!

Takk for turen Ingeborg, selv om du trodde jeg aprilsnarra deg n�r jeg spurte.

02.apr.2009 kl.01:21 i Blogg
6 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

4 �rsdag, og tanker om hvor fort tiden g�r [27.03.2009]

28.mar.2009 kl.00:52 i Blogg
3 kommentarer

For 4 �r siden var jeg akkurat blitt 20 �r, og jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til i den nye tilv�relsen som mamma.
For 4 �r siden, 14 dager over termin kom Liv Kristel til verden.

Og det vil aldri slutte � forundre meg hvor fort tiden g�r. Jeg vil aldri slutte � spekulere i hvordan jeg kommer til � f�le meg n�r jenta mi blir voksen. Vil jeg f�le at jeg har brukt tiden godt nok? Kosa meg hvert mulige sekund av denne tiden? Vil jeg angre p� at jeg aldri tok meg nok tid til�� h�re alle fortellingene? Vil jeg angre p� alle�ordene jeg aldri virkelig h�rte p� mens jeg rydda etter det evinnelige rotet hennes? Det vil jeg nok.
Og den jenta som gleda seg over hvert nyf�dte lam, hvert sneglehus og nye puslespill vil etterhvert gjemmes litt bort. Og jeg vil gj�re alt jeg kan for � finne henne igjen, uten at jeg noensinne har muligheten til det.

Hun vokser!

Jeg tror ingen f�lelse er mer skremmende enn akkurat det.

Gratulerer med dagen, lille venn!

�

28.mar.2009 kl.00:52 i Blogg
3 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Helgasjau ^^

20.mar.2009 kl.12:07 i Blogg
Ingen kommentarer

S� var tre dager hos Lasse og Linn over. Godt � v�re hjemme, og ferdig med evinnelig uendelig togtur fra T�nsberg til Berk�k. P� toget satt det en s�nn Gud av en mann ved siden av meg, en�man bare kunne tatt p� flekken. Helt til ei eldre dame kom for � sitte ved siden av ham: "Ja, hvordan g�r det med din kone og barna?" Helvete.
Uansett; Underlig hvor fort tiden gikk med Cupido, Novemberbarn og iPod.
Det var deilig � v�re borte ei stund, finne ut hvordan jeg fungerer alene.�

I dag er det for�vrig vaskedag, og det trengs. P� vaskerommet har kleshaugen vokst seg stor som�Resfjellet, soverommet mitt er kaotisk, badet finner man�ikke med annet man har med kart, kompass og truger, dassen minner mer om en offentlig utedass p� en halvbortgjemt rasteplass og kj�kkenet; Gode�Gud�kj�kkenet!�
Katteh�r, hundeh�r, saueull og�h�yrask. St�v fra t�rketrommel, tv og gulvtepper.�Smuler fra den eska med kjeks Isabel knerta i sted og nugatti p� skapd�rene. Jeg ser med glede p� � begynne � vaske � rydde.�

H�per for�vrig p� sosialisering�hver eneste dag i helga, ellers dauer jeg p� meg.�Ja,�jeg m� huske �p� NAV i dag. DrittNAV.

Nei, n� f�r jeg r�vva i gir, og lover � bli flinkere til �blogge. :)

��

Solskinn, r�yk og lykken i livet

05.mar.2009 kl.12:11 i Blogg
Ingen kommentarer

N� vel, med�en sigarett i h�nden og en flaske vann. Med kj�kkenvinduet �pent, solskinn og en forbanna vind kan jeg blogge litt igjen. Og egentlig s� har jeg totalt skrivesperre.

Sm�rusk

27.feb.2009 kl.11:35 i Blogg
�n kommentar

Det er fredag igjen, enda ei uke har faktisk g�tt. Hvordan det er mulig, det aner jeg ikke. For n�r man st�r midt i det, virker det som at dagene aldri tar slutt, at alt bare er pinefullt langsomt. Likevel sitter jeg med oppfatningen n�r fredagsmorgenen kommer, at uka har g�tt alt for fort. Jeg hater det!
Den tiden jeg bruker p� � tenke inni meg hvor sakte alt g�r, burde jeg heller bruke p� � tenke fine tanker og vise �penlys glede for at dagene g�r sakte. For snart, og jeg mener virkelig snart er jeg 30 �r.

Det sn�r i dag. Helt greit for meg, bare man ikke overdriver sn�fallet. Det ligger an for helgavask, lufting av sengekl�r og skifte av sengekl�r. S�nn, bare for�� dele mine passe kjedelige hverdagsgj�rem�l for dere. Eller fredagsgj�rem�l.

For�vrig s� reiste Reidun igjen i dag, s� n� blir helgene et lyspunkt for oss her hjemme fremover.
Vi �nsker deg alt det beste du kan f�, og at du vil klare de m�lene du har satt deg. Men jeg tror det lurer en gr�nn j�vel bak i hodet p� oss alle, som �nsker at du kommer hjem for godt. Vi kommer til � savne deg vetdu. ♥�

Bente tar seg en tur p� ettermiddagen, og�jeg�har lovd Eli Anne �bake�oreokake ikveld. S� da h�per vi igrunn det�kommer�flere, hinthint Eli, Bente, Eli K,�Ingeborg.�

Og,�Ingeborg min kj�re blome. Unnskyld for all tanketomhet fra min side. I fl��w ju s�w v�ry m�tsj. ♥�
Jeg�er bare en idiot enkelte ganger.��

S�, n� skal vi sparke oss en tur. Jeg og�jentene mine. �

27.feb.2009 kl.11:35 i Blogg
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Ryddig, faktisk

25.feb.2009 kl.11:59 i Blogg
Ingen kommentarer

Da venter jeg bare p� at sm�tustene mine skal komme hjem. Enda et par dager med fri p� mor har gjort godt.
Og det som faktisk dasker meg i skallen, er at uten unger hadde jeg klart � holde det ryddig her ogs�. N� har jeg hatt to dager for meg selv, og ikke for � skryte; Men jeg er faktisk ganske ryddig av meg ser jeg. S� n� kan jeg med god samvittighet skylde p� ungene n�r det ser ut som midt�sten her.

Karneval, fylla, kols og hjernesvinn

23.feb.2009 kl.10:43 i Blogg
Ingen kommentarer

Mandag formiddag igjen, Liv Kristel er kj�rt i barnehagen av mormora si. Karneval i dag, og hun visste ikke helt om hun skulle v�re prinsesseballerina eller prinsesseheks. Valget er visstnok vanskelig. Men klart, valgets kval kan begynne�� melde seg, med �rene blir ikke valgene enklere.

Enda ei helg har i grunn rast forbi, uten at jeg helt vet hvor de g�r. S�vidt jeg merker at det er s�ndag, merker det mest pga fyllesyke.
Fantastisk morsom l�rdag, uten at jeg beh�vde ha d�ende fylleangst med p�f�lgdende dystre, depressive tanker p� s�ndag. Jeg ble for full til � gj�re dumme ting. Aldri s� galt at det ikke er godt for noe.
Revyen var oppskrytt, men bra. Dro bort til Eli Karin etter revyen for � bli gode og fulle, det klarte vi jo alle mann.
Beklager Reidun, Eli, Tone, Bente og Even for alle seksuelle overgrep/antydninger. Akkurat da virket det � kysse dere som en super ide.

Egentlig er hele meg et evig�rot for tiden, i b�de tanker og iallefall i kropp.
Takk for alle fine stunder hvor vi sosialiserer, det er sjelden jeg har det s� bra som n�r jeg kan le med dere.
Dere f�r meg til � sette bort alt det triste, slik at jeg kan klare � dra frem alt det bra. Slik at vi kan tulle � fjase.

Takk for atter en gang dagen derp� Ingeborg. Pom fri og b�rn��s�vs gj�r ting mye bedre, akkurat der og da.
Vi burde vel snart klare � innse at vi kommer til � drepe hverandre, sakte og garantert smertefullt.
Fedme, kols, lungekreft, eller rett og slett d� av � se film.
Disaster Movie.
Den f�rste r�yken etter filmen bare:
"Jeg husker ikke en gang hva den handlet om."
"Nei, jeg tror ikke jeg husker en eneste setning."
"Ikke jeg heller."
"Joo, jeg husker I fucked Jessica Simpson, I fucked Beowulf"
"Ja, fuck, fuck, fuck, fuck ja."

Etter en film vil man igrunn �nske�� sitte igjen med et inntrykk. Vi f�lte bare formelig at hjernecellene hoppa ut av skallen, for � r�mme vekk fra all torturen den filmen ga.
Det positive var vel at Hanna Montana faktisk d�de, hadde ikke scenen v�rt s� j�vla langtekkelig.
Anbefales fint lite.

N� skal jeg fortsette denne mandagen, med alt som er � gj�res.
Det er pappadager, og ungene blir henta i dag. Da har mor fri frem til onsdag.
Tanken som vil melde seg etterhvert er kjent; �"Hva faen skal jeg finne p�?"

Sm� momenter i hverdagen som jeg kunne d�dd av

20.feb.2009 kl.16:12 i Blogg
�n kommentar

Melding fra Ingeborg:
"N�r trusa lugge i dotten, � det da p� tide � ta en shave?"

Svar fra Lillian:
"Hahahaha!�Garantert. :D"

Ingeborg:
"Bra e har et mannefritt �r!"

Lillian:
"E �. Sjer faen me itj ut neate! Ha du kj�pt billetta?"

(Billett-tanken var selvf�lgelig billetter til revyen vi skal p� i morgenkveld)

Ingeborg:
"G�r det an � kj�p billetta for � sj� d neate?"
�
Haha, herregud. Jeg ler enda!

20.feb.2009 kl.16:12 i Blogg
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Rraait, fylla har skylda?

14.feb.2009 kl.10:49 i Blogg
2 kommentarer

Farger h�r, forberedelser

Jeg spekulerer i hvordan det er mulig at bare to �l forandrer meg som person.
Etter to �l f�les alt enklere, jeg blir i godt hum�r og ler masse.
Etter tre �l blir s� og si alt morsomt.
Etter seks �l, tre drammer vodka og juice og tre velkomstdrinker var jeg dritings.
Og jeg forsvinner gradvis inni meg selv, mens en annen person kommer og tar over.
Rart.

Jeg og jentegjengen var p� Sie Gubba i g�rkveld.
Jeg fikk gleden av � treffe Vigdis. En superkoselig dame, men det har jeg alltid trodd.
Reidun, du gj�r fester til det de er.
Ingeborg, takk Gud for at du ble med. Ingen fest uten deg, og i g�r hadde jeg garantert satt meg p� en buss som ikke skulle til �, for � si det s�nn, hadde det ikke v�rt for deg.
Eli Karin, sorry for den boksen med dip p� hele teppet p� kj�kkengulvet ditt. Da var jeg jaggu meg edru ogs�. Men, det var fredag den 13.
Eli, du var savna i g�rkveld. Men i dag skal vi finne p� noe mojjo. ^^

Dritings, hjemme, posing. Herregud s� trist.

♥

Det sn�leste er faktisk, at n�r jeg v�kna i dag, venta jeg p� "Mamma. St� opp", eller "Mimmiii, beibi, b� b�". Men de kom aldri. Og br�tt husker jeg at ungene er hos sin far. Det er den sn�leste f�lelsen jeg noen gang har hatt. Og s� uvant. Men samtidig vilt herlig! Jeg tror jammen jeg kan bli vant til � ha det s�nn, annenhver helg.

Jeg st�r opp f�r kl 10 dagen derp�. Herlighet. For et trist, trist liv.

14.feb.2009 kl.10:49 i Blogg
2 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Ved veis ende

12.feb.2009 kl.01:53 i Blogg
Ingen kommentarer

Da kom vi to ved veis ende.
Og n� virker ting s� mye bedre mellom oss, selv om vi vet at det er et blendeverk.
Kanskje vi fors�ker � lure oss selv? Det nytter ikke denne gangen.

Du gav meg 8 �r av livet ditt, to skj�nne jenter og mange�fine dager.
N� skal du slippe � v�re den jeg st�tter meg p�, n�r ting g�r tr�tt.
Jeg skal fors�ke � finne igjen Lillian.
Jeg vet nemlig at�hun er der inne ett sted.

Da er Bobby borte

30.jan.2009 kl.00:02 i Blogg
2 kommentarer

Kanskje man forventer et langt t�redryppende kj�ledyrminneord? Det kommer ikke her.
I stedet vil jeg bruke litt tid p� � pr�ve � si litt om mine egne f�lelser. Er det ikke selve essensen i blogging? Sine egne f�lelser?

Bobby var gammel, utslitt og rett og slett sliten av livet. Det er n� man som eier av dyr skal begynne � se litt, kanskje tenke litt p� hva som b�r gj�res.
Avliving st�r hos de aller fleste veldig, veldig langt ned p� lista av alternativer. Det har den gjort her ogs�, veldig lenge. Selv om vi har sett at Bobby har skrantet, har skrittet fra � se det, til � reagere v�rt enormt langt.
Bobby har ikke hatt vondt, eller lidd n�d. Men sp�rsm�let var, hvor lang tid det kom til � ta f�r han kom til det punktet, hvor det ville v�re vondt � leve.
Jeg h�per han aldri kom s� langt som dit.

I g�r skulle jeg ringe veterin�r. Men jeg kom aldri s� langt at jeg klarte � sl� nummeret, fikk den store skjelven av tanken.
I morgest skulle jeg ringe veterin�r, og gjorde det.
Jeg m�tte ringe ham opp igjen kl 18 for � avtale n�r jeg skulle komme med ham.
Svaret som kom da hadde jeg forberedt meg p�. "Bare kom n�, s� skal jeg ta ham."
Bare kom n�, s� skal jeg ta ham. Det var som � f� et hardt slag rett under h�yre kne. Det gjorde vondt, s� vondt at man fikk lyst til � banne. Men, vondt eller ikke vondt. Svaret var �rlig det. Dyrlegen elsker ikke dyret mitt, selv om jeg gj�r det.

Sto p� trappa, ringte Magne (mitt s�skenbarn som jeg vet ikke hadde noe lyst til dette) og forh�rte meg om n�r han kunne komme. Skulle bare spise middagen sin f�rst. Er der om tredve.

Jeg slengte p� meg jakke, og kom meg s� vidt uten for ytterd�ra f�r jeg begynte � storgrine. Tok med meg et b�nd og tasset ut. Fikk stengt inn de�tre andre hundene, og slapp Bobby ut. Satte meg p� dieselkanna mi og tente en r�yk mens Bobby l�p.
Og det er n� det sl�r meg, at han skj�nner hva som hender. Han leser meg som ei j�vla �pen bok.�
Han kommer bort, legger hodet sitt i fanget mitt og legger ene forlabben ved siden av hodet. Og jeg tenker: Hvordan kan jeg bestemme om du skal leve eller d�? N�r du ikke selv kan si hva du vil? Hvordan skal jeg kunne vite om du �nsker � d�? Det f�les som at jeg m� ta en avgj�relse jeg egentlig ikke har noe slags grunnlag for � ta. Selv om jeg har sett det p� deg selv s� lenge, at du m� f� slippe. Men akkurat der � da, s� tenker man: Kanskje faen heller, det er da ikke s� ille. Man bagatelliserer for � gj�re ting lettere for seg selv. Egotrip.

Magne svinger opp i oppkj�rselen og det er uansett for sent � angre seg. Han kommer ut av bilen og sp�r: "Er du klar?" og jeg svarer kontant, rett fra hjertet: "Nei!" Og det neiet, det mente jeg. Mente det som jeg aldri har ment noe f�r. Nei!

Det verste her, og helt til Bobby sovner hos dyrlegen, er f�lelsen av at han vet. Han vet at jeg er lei meg som aldri f�r, og at grunnen er en annen n�, enn f�r n�r jeg gr�t til ham.

Bobby f�r f�rste spr�yte hos dyrlegen, og den gjorde lite godt.
Han f�r en dose som er beregnet p� mye st�rre hunder, men det tar sinnsykt lang tid f�r han viser noe tegn til � sovne.
L�fter ham etterhvert opp p� bordet, og han er fortsatt veldig v�ken, og veldig redd. Mine egne f�lelser er som bl�st for meg, jeg bare gr�ter. Fordi jeg er s� redd fordi han er s� redd.

Bobby blir etterhvert sigen, og dyrlegen barberer vekk h�rene p� ene framlabben. Da, for f�rste gang, p� tampen av sitt eget liv, blir Bobby sint. Han snerrer, glefser og fors�ker � bite dyrlegen. Er i grunnen da jeg skj�nner at han er p� vei bort.

Bobby sovner mens jeg og Magne klapper, koser og stryker. Dyrlegen setter siste spr�yte i frambeinet, og det er gjort.
Mens jeg koser, kjenner jeg at han bare forsvinner fra meg. Vekk! Etter det som st�r for meg som en evighet av kramper/reflekser i lungene fordi han ikke f�r oksygen, lytter dyrlegen og kan konstantere at han er d�d.
Jeg b�yer meg

ned, hvisker "unnskyld", susser han og g�r ut og tar meg en r�yk.
Det var det.

F�lelsen jeg f�ler n�r vi er kommet i bilen er�litt�blandet.�
Magne titter bort p� meg og sier: "Hvordan g�r det Lillian?"
"Bedre" svarer jeg. "Bedre.."
Og jeg tror det er sant.

God natt lille venn

30.jan.2009 kl.00:02 i Blogg
2 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Til dere

24.jan.2009 kl.02:30 i Blogg
�n kommentar

Reidun, Eli, Tone og Eli Karin:

Takk for at dere gj�r det s� enkelt for meg � le.
Le av hverandre, le med hverandre.

♥

24.jan.2009 kl.02:30 i Blogg
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Tr�tt mammas tanker

23.jan.2009 kl.02:00 i Blogg
4 kommentarer

Det sl�r meg igjen, med full kraft rett i magen. Hvordan det kan v�re mulig � elske et menneske s� h�yt. Og atp�til et s� lite menneske.

♥

��

Liv Kristel tisset seg ut i senga igjen i natt, for tredje natt p� rad. Jeg begynner � bli rimelig lei av � vaske sengekl�r.
Pappaen setter jenta p� do, og jeg g�r for � sjekke forholda i senga hennes. Kan fort konstantere at der var det meste bl�tt. Hun skal alts� ligge i mellom oss i natt, igjen..

Rommet til mamma og pappa er forholdsvis kaldt, s� jeg m� ligge ved siden av henne til det blir varmt.
Det blir fort varmt, og �ynene begynner � gli igjen. Jeg legger meg n�rmere og hvisker inn i �ret hennes at jeg elsker henne. S� �pner hun �ynene og ser p� meg og sier: "Du er finmammaen min."
S� f�r man endelig h�pe det, siden jeg er den eneste mammaen hun noensinne vil f�.

Hun sovner, og det er forunderlig � tenke p� at det snart er 4 �r siden hun kom til verden. Det mennesket som ligger ved siden av meg n�, er det samme vesle mennesket som l� ved siden av meg, 50 cm lang og 3430 g tung.
�ynene er blitt bl�ere, vippene er blitt lengre og m�rkere. H�ret er lengre og mye lysere, og nesen er blitt litt st�rre. �yenbrynene er fortsatt som to nesten-rette streker. Kinnene er rundere og haken bredere.
Men pusten hennes�er den samme, og f�lelsen inni meg er den samme. Roen, og gleden over at for minst to mennesker, betyr jeg hele verden.
Og de betyr hele verden for meg.

23.jan.2009 kl.02:00 i Blogg
4 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Slanking & personlighetsendring, venner & vann

22.jan.2009 kl.00:41 i Blogg
Ingen kommentarer

Slanking. Det er mye som forundrer meg n�r det kommer til andre menneskers syn p� slanking og kropp. For meg har det alltid v�rt et veldig �pent tema, og det har vel heller ikke v�rt et s�rlig s�rt tema heller, siden barneskolen.

N�, n�r jeg da etter to svangerskap tar meg i akt for � f� kroppen min tilbake til noe den aldri har v�rt, er det forferdelig tungt. Jeg skal ikke slanke kroppen min tilbake til det den var f�r jeg ble gravid. Jeg skal slanke kroppen min dit den aldri har v�rt. Jeg har ikke noe m�l jeg vil oppn�, eller bilder jeg gr�ter meg i s�vn til. Jeg har ikke noe savn tilbake til en perfekt kropp. For det har jeg aldri hatt. Ikke p� langt n�r.

Personlighetsendring. Men, personligheten min har alltid v�rt her. Av de forel�pig 25 kiloene som har g�tt av, har ikke et eneste gram av personligheten min forsvunnet.�
Og personligheten min kommer ikke til � forsvinne med de neste 25 kiloene heller. Heldigvis.
Ikke snakk til meg, som om at jeg er en ny person. For det er jeg ikke.
Slanking gj�r meg ikke snillere, eller flinkere. Bare friskere!�

Venner. Og i hovedsak
Eli
Reidun
Bente
Ingeborg
Eli Anne
Eli Karin
Tone
Anders
Lasse

Alle kvelder med latter gj�r alt verdt det.

Vann. Og her slutter bloggens dyphet.
Dagens trim foregikk i vann, og det var satan s� g�y. Eli Karin, Reidun og jeg tok en tur. Jentekveld kaller vi det. For det h�res mye kulere ut enn trening.
S� blir det rast p� narvesen med vann og ymse andre sunne saker, f�r vi hiver oss i bilen og fjaser videre.
Dessuten blir det feil � si at bloggens dyphet slutter.
Er her den begynner. Kvelder med dere er gull verdt.

N� er jeg tr�tt n�.

Stress og glede

19.jan.2009 kl.16:51 i Blogg
Ingen kommentarer

Vi skal til syden. Om 13 korte dager sitter vi p� toget til Gardemoen og vil b�r ha alle kofferter ferdigpakket om minimum 12 dager. Dette av den enkle grunn; For at mor skal overleve den f�rste dag av ferien, uten � d� av stress eller blodtrykksforh�yelse.

Jeg har meg selv og pakke til, den er grei. Et par sokker, noen truser, ei t-skjorte og en shorts. Ja, kanskje noe mere. S� har jeg to d�ttre.
� rekne ett skift, ett eneste klesskift pr. dag kan defineres som overmodig optimisme. Det lyser igjennom lang vei!
Selv om jeg liker � tro at jeg er barnef�dt optimist og det er en egenskap jeg vil bringe til mine barn, s� m� jeg faktisk tenke realistisk noen ganger.
Den ene ungene kommer til � drite p� seg gjennomsnittlig 4 ganger daglig, og jeg m� rekne med minst�to uhell pr dag for � v�re sikker. S� kommer hun til � s�le is og mat, og jeg m� ha to skift i tilfelle der ogs�. Og utenom der kommer brus, saft, sn�rr og sand. Tar to skift der ogs�, for � v�re sikret. N�, jenta har da seks skift p� dag 1.

Titter ned i eska, fortsatt evig optimist og ser med gru, at etter dag 1, har hun tre skift til p� de neste seks dagene. P� deling!
Etter matetmatisk regning, kommer jeg frem til at 42 skift p� 7 dager er i meste laget. Optimisten sl�r seg til ro med to skift daglig. Uforbredt p� krisesituasjoner. Kjenner panikken nesten tar meg.
Vi f�r se under pakkingens gang, hvordan det g�r. Hva jeg tenker.

Hentet Kajsa i barnehagen i dag. Hun og Liv Kristel kan drepe den mest t�lmodige mor. Selv meg. Og jeg liker faktisk � tro at jeg er veldig t�lmodig. Strekker meg til � si at jeg er ganske pedagogisk av meg.

Trekker med meg to fult p�kledde jentunger inn p� den ene avdeling, flekker av dresser, votter, ullkl�r, v�te bukser, skjerf, halser, sherox, vintersko og sokker. Optimisten sl�r til igjen. La meg sitere meg selv:
"Bare kle av deg her du ogs� Kajsa, s� tar Lillian bare med kl�rne dine inn p� din avdeling etterp�, n�r vi henter sekken din."
De neste minuttene best�r av �to hypre jentunger, hauger med v�te kl�r, min egen svette og overaktive stresshormoner,
Vi kommer oss ut av barnehagen etter det som�f�les som en evighet, etter tre fors�k p� � finne riktige votter klarer vi det endelig.

F�r stablet ungene, sekkene og rattkjelken inn S� VIDT, f�r det kommer unisont fra de to i baksetet: "VI VIL H�RE KONGESANGEN!" Jeg setter p� "Snart blir jeg majestet" fra L�venes konge, og allsangen begynner. Skal innr�mme at jeg kan sangen p� rams, og jeg er Simba og Liv Kristel pleier � v�re den prektige Neshornfuglen n�r vi kj�rer bil. Vi klarer det veldig bra. Synes det l�ter veldig pent og�i dag fikk jeg hjelp�i min rolle som Simba, av Kajsa.
Vi rakk � h�re sangen 2,5 gang f�r vi var hjemme. Og jeg kunne gr�tt av glede n�r bilen stanset.
Jeg har h�rt den sangen konstant siden CD'en var i en adventsgave. Det er over en mnd siden snart. Trenger jeg si mer?

Ut med 3 unger, to sekker, to matposer fra Bua og en rattkjelke. F�rst s� faller Liv Kristel, og s� faller Kajsa. Det er glatt, sier jeg. Nei, det er det ikke sier de to. Resten av veien opp til trappa og til ytterkl�rne er kommet av bruker de p� � krangle om hvem som falt f�rst. Tilslutt ble de enig om at ingen av dem falt. Da jeg forsiktig p�peker at de begge falt, kunne blikk drept. Jeg ville v�rt steindau! Ingen falt. S� det s�!

Men n�r alt roer seg, som n�. Begge sitter og perler, Isabel plager katta og jeg blogger samtidig som jeg lager middag, s� kommer egentlig roen. Og gleden over at to jenter p� 3 og 4 �r kan v�re s� gode venner kommer sigende. Jeg h�per at det varer, og at de�en dag�sammen tenker tilbake p� den tiden de var sm�.
Jeg merker at jeg gleder meg til sp�rsm�l som: "Hvordan var jeg n�r jeg var liten?" "Hvordan var vi da vi var sm�?"
Og jeg ville kunne svare: "Som baby var du nydelig. Som 1 �ring var du alt jeg noen gang kunne dr�mt om, og som 3 �ring trodde jeg du var avlet i helvete. Og dere to sammen, var nok til at den russiske presidenten ville f�tt mages�r." Men egentlig s� ville jeg ikke mene det. S� ville jeg sett bortp� Bente og ledd.

Testing, p� en m�te

18.jan.2009 kl.18:08 i Blogg
Ingen kommentarer

Og det virka greit!

Mitt sinne, min aggresjon. Kanskje arroganse?

18.jan.2009 kl.13:25 i Blogg
Ingen kommentarer

Hadde en samtale med mitt kj�re s�skenbarn p� msn i natt. Samtalene med deg er alltid tankevekkende og nesten utelukket positivt. Denne gangen ogs�. :)

Som da sikkert nok flesteparten har f�tt med seg, har jeg to barn. N�r det f�rste av disse to barna var kommet ombord, sikkert anbrakt sa jeg til min kj�re at; Det du n� g�r til, er:
1. Du m� fors�rge meg og barnet.
2. Jeg vil v�re hjemme til barnet begynner p� bhg som tidligst 3 �ring.
3. Jeg vil ikke ha fullt arbeid f�r ungen er blitt s� stor at den klarer seg mer eller mindre selv.
4. Har du noen invendinger, s� b�r de komme n�. Rimelig kjapt. Tvert! N�!

Jeg fikk ingen invendinger. Jeg fikk g� hjemme med vesla, som det da etter 42 uker viste seg � v�re.
Etterhvert ble det klart over at jeg mer eller mindre �nsket � ta over dette bruket etter pappa. Det ble en innkj�ringsfase med mye frustrasjon og mas. Sikkert mest frustrerende for pappa, som fikk se at dattra kanskje ikke var s� n�ye, eller flink, eller pinlig punktlig som han selv. Det ble mye sinne for min del, jeg var stressa 24/7, og f�lte da, og f�ler til en viss grad enda at jeg ikke strekker til! Og det gj�r jeg ikke. Jeg skulle v�rt mye flinkere. S�, til dere som betviler at jeg kan f�le stress: Jeg kan det! Tro det eller ei. Og jeg kan gr�te over hvor lite jeg kan og klarer. Jeg kan kaste glass, jeg kan hyle i puter og jeg kan sparke s� hardt i en vegg at jeg tror alle t�rne faller av. Jeg kan br�le b�de fitte og faen, jeg kan be til Gud om hjelp i frustrasjon, jeg kan gr�te 2 dager i strekk av s�vnmangel og jeg kan r�yke til jeg kaster opp i villedelse. Jeg kan f�le meg uviten og jeg kan f�le meg absolutt totalt hjelpesl�s. Jeg kan f�le at jeg har ingen rundt meg, og det er ting jeg aldri kan klare � si til noen.

Jeg ble gravid, igjen.
Min kj�re fikk h�re at:
1. Du m� fors�rge meg og barna v�re.
2. Jeg vil fortsatt v�re hjemme til ungen er blitt 3 �r, minst.
3. Jeg vil ikke ha fullt arbeid f�r ungene er blitt s� store at de klarer seg mer eller mindre selv.
4. Og fortsatt: Du b�r komme med invendingene dine n�.

Jeg fikk ingen invendinger da heller.
Plutselig hadde jeg et puppebarn igjen. Eldstejenta begynte i bhg vinteren etter at vesla ble f�dt. Det fungerte kjempefint. Jeg fikk nyte det � ha to fine jenter som plutselig utgjorde selve livet for meg.
I denne situasjonen er det veldig enkelt � tenke at man ikke trenger mer. Men man gj�r det!
Jeg trenger vennene mine, og jeg trenger at vennene mine forst�r meg. Heldigvis har jeg slike venner.
Jeg er ingen kompleks person, jeg har ingen psykiske lidelser er eller ei ustabil. S� jeg er nok ganske enkel � forst�. Og dere forst�r bare det jeg vil at dere skal forst�. Det andre gjemmer jeg bare inni meg til en annen gang. Til en gang jeg kanskje kan klare � forst� meg selv litt bedre. Da f�rst, kan jeg finne det frem, slik at dere kan forst� meg ogs�, etterhvert. Det ser veldig dypt ut, men det er ikke det. For meg er det veldig enkelt � forst�. Og det gj�r det enkelt for dere � v�re vennene mine.

Jeg virkelig hater denne tiden vi er i, jeg hater normene og all etikken vi liksom m� rette oss etter.
Noen ganger tenker jeg at jeg hadde passet best p� tidlig 1900-tall. Noen f�ler at de er f�dt i feil kj�nn, jeg f�ler at jeg er f�dt i feil tid.
Jeg hater stress, jeg hater klokker, jeg hater folks oppfatning av hvordan det gode livet og verden skal v�re. Alle har vi v�re individuelle gode liv. N�r jeg ble mamma, fant jeg mitt, og siden har det meste blitt bedre. Jeg har ingen karriere, og jeg tjener ikke mye penger. For noen �r siden, var mitt samlede overskudd p� ett �r: 10.234 kr. Ti tusen kroner p� 12 mnd. Alts� gj�r jeg ikke dette for penger. Ikke g�r jeg p� sosialen heller, kan det alts� da v�re mulig at jeg gj�r dette fordi jeg liker det? Ja, det kan det faktisk. For meg er ikke det � v�re stinn av penger noe jeg �nsker meg, jeg �nsker meg ikke noe arbeid som krever meg hver eneste dag, 5 dager i uken heller. Det er ikke noe glede i det for meg. Det lille jeg tjener og f�r inn pr. mnd n�, gj�r at vi ville klart oss. Jeg og ungene. Ikke bra, men klart oss.
Men noe lite � finne p� som gj�r at jeg tjener litt penger, kanskje deler av uken ved siden av det livet jeg allerede lever, det skal jeg. Etterhvert.

Jeg var heldig i valg av far til mine forel�pig 2 barn. Han er usedvanlig t�lmodig. Og ikke minst snill. Det er ikke til � slenge under en sofa. Ikke alle mannfolk er s� t�lmodige, og det beste m� vel v�re at han gir meg ikke d�rlig samvittighet for at han er den som f�r inn pengene slik at vi kan gi ungene mye mer enn det de trenger. Kanskje det er nok for ham � komme hjem til ren boxer og t�rre sokker hver dag? Egentlig vet jeg ikke, for vi snakker ikke om det. Kanskje bare stille innfunnet oss med at livet som vi kjenner det, er slik n�? Og med n�, s� mener jeg n�. Det er ikke sikkert livet v�rt kommer til � v�re s�nn bestandig. Det er ikke en gang sikkert livet v�rt kommer til � v�re s�nn i morgentidlig, etter frokost!
Og da m� jeg ut � lete igjen, etter det som da vil bli det lykkelige livet for meg. Og det kommer jeg til � finne. Igjen, igjen og igjen. Garantert!

Vi har alle forskjellige syn p� hva som er riktig � gj�re, p� hvordan det er riktig � leve.
Jeg lever slik det er riktig for meg � leve, for barna mine, for mannen min.
Jeg pr�ver � unng� det som gj�r at jeg gr�ter, eller r�yker til jeg spyr, eller sparker i stykker d�rer, knuser glass eller hyler i puter.
Og jeg trenger � bli respektert for det valget jeg har tatt, og ikke minst for de valgene jeg kommer til � ta opp i gjennom tidene. P� samme m�te som jeg respekterer de som arbeider p� Nordsj�en, p� samme m�te som jeg f�ler beundring for de som jobber i barnehage eller p� sykehjem.
Ser jeg sneven av min egen arroganse? Nei, jeg tror egentlig ikke det.
Vi trengs alle i dette r�vkj�rte, utslitte stressende samfunnet.

Herregud, jeg �nsker meg ei j�vla tidsmaskin!

Ny blogg, med et genialt navn

18.jan.2009 kl.13:21 i Blogg
Ingen kommentarer

Siden vi er kjent for � v�re veldig interne, b�de jeg, Eli, Bente og Ingeborg, har vi det usedvanlig morsomt.
Vi er faktisk noen ganger s� interne, at ikke en gang Ingeborg henger med.

Derfor vil jeg begynne bloggen med � komme med opphavet til navnet, og dere kommer ikke til � skj�nne en dritt uansett.

Vi sosialiserte i g�rkveld. Anders, Eli, Ingeborg, Stein og meg. Vi ser p� en film som p� slutten f�r oss til � grine som en haug med barnehageunger. Mark Anthony er selvf�lgelig med. Marken, som vi kaller han. Marken ble etterhvert til Worm Anthony. Mark - Worm. Dere tar den? H�?�
Ogs� husker jeg egentlig ikke hvor o'Helga natt kom inn. Men den ble iallefall til Helga napp.
Det var morsomt, s� n� kan dere le.

Velkommen til min blogg!

18.jan.2009 kl.13:15 i Blogg
Ingen kommentarer

Dette er den f�rste posten p� min nye blogg ;)

Les mer i arkivet � Desember 2009 � November 2009 � Oktober 2009